• Eskilstuna
• eskimoer
• Eskisehir
• eskorte
• Eslöv
• Esmark
• Esmeraldas
• ESO (fork.)
• esoterisk
• ESP (fork.)
• Esp
• espada
• espalier
• espartogress
• Espedalen
• Espeland

Lofotfisket
Lofotfisket har vært og er det viktigste torskefisket gjennom tidene i Norge, og betegnes som verdens rikeste torskefiske. Det har variert i omfang, og det har endret karakter med den teknologiske og økonomiske utviklingen, men det pågår fortsatt. Fisket foregår på banker nord og vest i Vestfjorden – det brede havstykket mellom Bodø og Røsthavet. Langt inne i øst ender Vestfjorden i Ofoten, med Narvik innerst. Øyene utover er et eneste langt fjellrike som danner den berømte Lofotveggen, bakteppet for båtene på feltene. Langs øyene ligger havnene, fiskeværene, med de kjente rorbuene. Lofotfisket har gitt varierende utbytte; det følger skreiens variasjoner, noen skreiårganger er store, andre små; noen har gitt ufattelige kronår, noen har gitt ”svart hav”.

Dagens statistikker viser at de aller største årene, da antallet fiskere var like under og eller like over 30 tusen, var fra 1880 til 1898. Da sank omfanget, selv om det var betydelig, til rundt 15–20 tusen fiskere (unntatt 1919 og 20, da antallet var 11–12 tusen). Det nådde ikke de samme høyder igjen før 1929–35. Siden holdt antallet fiskere seg jevnt høyt, med svingninger ned mot 15 tusen og mot 25 tusen, før det sank mot slutten av 1950-tallet. Tallet har holdt seg rundt 3500–4000 fiskere de siste 15 årene. Oppfisket kvantum var på et lavmål mot slutten av 1980-tallet, 12–15 tusen tonn, men har tatt seg opp til ca. 30 tusen tonn ved tusenårsskiftet. Det er langt til storfangstene fra gamle tider og også til toppårene før og umiddelbart etter 2. verdenskrig (1947, nesten 146 tusen tonn), men fangsten pr. fisker er like god som den gang.

Vågafisket
Lofotfisket ble kalt Vågafisket langt tilbake i tiden, men det hadde sin begynnelse mye lenger tilbake i tiden enn historien kjenner, kanskje 6000 år. Det var en næringsvei, med eksport av fisk bl.a. til Sverige (Uppsala) på 500-tallet, altså i god tid før vikingtiden. I Nusfjord er det funnet spor av en slags jord- eller torvkledte rorbuer, som trolig ble bygd på 400-tallet. I vikingtiden begynte man å henge fisken på hjell, og med vikingene begynte eksporten av fisk fra Lofoten sørover i Europa. I det hele tatt regnes 1100-tallet som århundret da lofotfisket virkelig ble stort; særlig da kong Øystein i 1120–50 fikk bygd flere rorbuer på øyene og Lofoten tiltrakk seg stadig flere fiskere. Hansaene (1300–1500-tallet) sørget for gode avsetningsmuligheter og omfanget av fisket økte kraftig.

Den siste viking
Gjennom århundrene strømmet fiskerne til fra halve Norges kyst, fra Trøndelag til Finnmark. Den legendariske beretningen Den siste viking av Johan Bojer handler om det folk i Trøndelag som drar nordover. Få framstillinger av miljøet på feltet og i rorbuene har hatt større virkning på alminnelige forestillinger og kunnskap om lofotfisket. Her skildres tiden da kulde, vågemot og livsfare, savn og sykdom, håp og fortvilelse, og selvsagt det voldsomme slitet og kampen om fisken, var mer følbart enn de fleste av oss kan ane i dag. Bojer beskriver de harde livsvilkårene for mennesker langs kysten. Utpå vinteren forlot fedre og sønner et lite småbruk og reiste på fiske; kvinnene tok ansvar for barn og gård. Ikke alle som dro, kom tilbake – noen ”blei”, noen kom helseløse, noen tomhendte etter at agn og redskap var betalt. Og om de kom hjem eller ”blei”, hjemme kunne handelsmannen slå under seg både jord og hus hvis det ikke vanket betaling for varer gitt på borg. Men noen kunne – enkelte år – tjene store penger, og det håpet drev dem av sted, år etter år. De rodde og seilte alle milene langs kysten, i uvær og kulde, til buene i fiskeværene i Lofoten.

Fiskeværene
De ligger på rad utover på øyene, Svolvær, Kabelvåg, Hopen, Henningsvær, Stamsund, Ballstad, Reine, Sørvågen og mange flere. I storhetstiden for lofotfisket ble godt over 30 tusen fiskere fordelt på 20-30 fiskevær. De fylket seg aller tettest mellom Skrova og Henningsvær. Hvis det var særlig godt fiske på et lite område, kunne enkelte fiskevær få innpå 10 tusen innbyggere i vintermånedene, og havnene utover var fullstendig dekket av båter. Før i tiden søkte ulike bygder til bestemte fiskevær år etter år, til samme rorbu og samme fiskeplassen på havet.

Væreierne
Fisken ble kjøpt av handelsmenn på land, hengt på hjell til stokkfisk (tørrfisk) eller den ble tatt imot direkte av oppkjøpsskip, saltet og siden tørket til klippfisk. Væreierne, slike som vi kan lese om bl.a. hos Knut Hamsun, kom inn i bildet på 1800-tallet da de begynte å kjøpe grunnen og husene i værene. Gjennom Lofotloven i 1816 fikk de til og med oppsyns- og eiendomsrett til havet og fisken. Væreierne, ”nessekongene”, fastsatte inn-prisen på fisken og ut-prisen varer, og hadde innflytelse på det lille som foregikk av samfunnsliv. De ble satt noe mer på plass av en ny Lofotlov i 1857 da havet og fisket igjen ble fritt og fiskerioppsynet ble offentlig.

En beskrivelse av fisket på slutten av 1930-tallet
Havrennen fra Vestfjorden inn mellom øyene Skrova og Austvågøy frister de store mengdene skrei – der står fisken på 50–100 m, og der samles båtene fra Skrova, Svolvær, Kabelvåg, Hopen og Henningsvær, tusener av båter, med garn, line eller håndsnøre (kalt ”juksa”, som er en forvanskning av ordet ”djupsagn”). Båtene kan ligge gruppevis eller samlet i en kjempemessig masse av båter, 1 km bred og 3-4 km lang, med et skylag av eksos svevende over. Selv om Lofotveggens tinder ligger i skimtet der inne, er det for fiskerne en kamp mot havet og en kamp om plassen. Hver båt har kanskje en garnlenke som er innpå 4 km lang, eller en linesetting som er like lang selv om den er delt i mindre lengder. Det hjelper at havet er oppdelt i områder for hver redskapstype og at det er etablert en fiskeledelse som holder orden, patruljerer og holder oppsyn.

Et fiske i utvikling
De gamle fiskemetodene, snøre og krok, holdt seg i uminnelige tider, langt inn i middelalderen. Nå er den delen av bildet selvsagt et ganske annet, men den gang som nå blir skreien tørket på samme vis. Det har ikke vært enkelt å være den som innførte nye fiskemetoder på lofothavet. Linefisket, som begynte å bli vanlig rundt 1580, førte til at frustrerte juksafiskere klagde og fikk medhold. Christian IV nedla forbud mot linefiske. I 1750 kom torskegarnet, det ble forbudt, på nytt tillatt, og slik fortsatte det med skiftevis forbud, tillatelser og brudd på forbudene. Heller ikke var det regler for utror (avreise fra havnene ut mot fiskefeltene) i kampen om de beste fiskeplassene. I 1786 ble både garn og line tillatt. Da Lofotloven kom i 1816, ble havet inndelt, fiskerne bundet til faste fiskevær og underlagt flere detaljerte regler. Det var da gjestgiverne – væreierne – ble oppsynsmenn. Protestene flommet. Verst var vel båndet til et bestemt fiskevær. Følelsen av urett ble stor når skreien kom og forsvant ute på de ulike havområdene fra det ene året til det andre. I 1857 ble situasjonen endret. Fisket ble fritt, men båtene måtte i havn nattestid, og væreiernes makt vedvarte gjennom økonomiske bånd som de skaffet seg gjennom lån til den enkelte fisker. Fri plassering av redskap kunne f. eks. medføre tragedier når hele bruk gikk tapt i dypet – og også i neste runde, da gjelden ble krevd inn.

Lofotfisket i dag
Nye lover kom i 1897 (om lofotfisket), i 1955 (om saltvannsfiske) og i 1983 (om saltvannsfiske). I sesongen deles fortsatt lofothavet inn i felt etter redskapstype. Inndelingen er bestemt av fiskerne selv, og det stilles strenge krav om å respektere inndelingen. Linebåter, garnbåter og snurrevadbåter har egne felt. De eneste som kan fiske hvor de ønsker, er juksafiskerne, og de representerer også det største antallet båter. Til tross for inndeling og oppsyn er det uenighet og småstrid mellom grupper med ulike typer fiskebruk. Lofotoppsynet, som har base i Svolvær, må hele tiden være ute på kontroll av feltgrensene. Oppsynet varer fra 1. februar til slutten av april.

Snurrevadfisket ser ut til å øke jevnt. Snurrevad er en bunnslepenot som består av en stor pose på midten og to liner, opptil kilometerlange, festet til sidene. Den legges ut fra båt, som ankrer opp og haler nota inn etter linene. En del fiskere mener at snurrevaden tømmer lofothavet og gjør større skade enn den nottypen som rensket havet i 1950-årene, og som ble forbudt i 1959. Snurrevadfisket har i hvert fall gitt enda et eksempel på den stadig tilbakevendende frustrasjonen over fangstmåter på lofothavet. En del garnfiskere hevder de nå har gitt opp å fiske ”på innersida” dvs. øst i det tradisjonelle Lofothavet (Fiskeribladet, april 2004). Der er fisket etter deres oppfatning blitt historie, takket være snurrevadbåtene, som deler felt med garnbåtene bl.a. i Henningsværstømmen. Påstanden avvises av snurrevadskipperne, som hevder at andre forhold, som temperaturen i havet, er årsak til at skreien er blitt borte fra Øst-Lofoten, og at også snurrevadbåtene kan ha dårlige resultater.

Øst-Lofoten opplevde i alle fall en svikt i 2004, men årsresultatet for lofotfisket ble jevnt bra: 44 500 tonn, 3000 tonn mindre enn 2003. I 2005 var det også ”tørke” i øst, mens spesielt Røst og Værøy i vest hadde et stort år. Fangsten samlet gikk ytterligere nedover, til 37 000 tonn. I 2004 ble 13 800 tonn sløyd og hodekappet skrei hengt på hjell, i 2005 13 600 tonn. Hengt kvantum har altså holdt seg stabilt.

Det sårbare Arktis
I dag er torskestammen i Barentshavet et hett tema. Den norske, arktiske torsken som lever i Barentshavet, trekker langs kystene i Nord-Norge. Ungfisken kommer til Finnmark om våren, og om vinteren kommer de store tilsigene av gytemoden skrei, spesielt mot Vestfjorden. Barentshavet er et matkammer som vi gjennom tusener av år har kunnet bruke her i landet. Nå er det truet fra flere kanter. På den ene siden gjøres kraftige innhogg i fiskebestanden ved ulovlig overfiske med moderne fiskefartøyer. På den andre siden kommer de mulig truende følgene av utvinning og transport av olje og gass. Begge deler er økonomisk storpolitikk og komplisert, og begge deler er urovekkende for den arktiske torskestammens videre eksistens.

De fleste av oss kan lite gjøre med slik utvikling. Lettere virker det ikke når vi hører om forurensning av tungmetaller og andre stoffer som skader både formering og vekst hos fisk, dyr og fugl i nord. På toppen av det hele kommer temperaturendringene, som i hvert fall har latt seg merke det siste tiåret og stadig synes å skyte fart i nordområdene. Det endrer mange forhold for livet i havet, med mulige følger vi ennå ikke ser.


Artikler i Caplex
Barentshavet
fembøring
fiskerier
jukse
klippfisk
nordlandsbåt
not
sjark
skrei
snurrevad
torsk
tørrfisk
åttring


Kilder
Lofotmuseet
Statistisk Sentralbyrå
Fiskeribladet
Lovdata, Lov om saltvannsfiske
Svolvær historielag
Norge Vårt Land, Gyldendal, 3. utgave 1950


Diverse litteratur
Bojer, Johan, Den siste viking, 1921
Markusson, Andreas, trilogi om lofotfisket, nyutg. som Fiskere, 1953

Nyeste artikler

oktober 2006
Høstfargene

september 2006
Barneombudet

august 2006
Mexico

juli 2006
Rembrandt

juni 2006
Nepal

mai 2006
Alexander L. Kielland

april 2006
Arbeidsmiljøloven

Flere artikler