• Blake, William
• Blaker
• Blakey
• blakk
• Blakstad, Gudolf
• Blakstad, Siri
• blamasje
• Blanc
• Blanca
• Blanca Peak
• Blanche
• Blanchot
• Blandiana
• blandingsgjødsel
• blandingsøkonomi
• Blankenborg, Ha..

Allemannsretten – en hevdvunnen rett

Allemannsretten er et sjeldent fellesgode med svært lange, historiske røtter. Det finnes hva man kan kalle rester av allemannsretten i mange land i Europa. Det tyder på at den engang i fjern fortid var en vanlig utbredt norm, men det meste er blitt borte i samfunnsutviklingen. Slik norsk natur og kultur har utviklet seg gjennom mange århundrer, har mennesker her i landet brukt naturen. Lenge før begrepet eiendomsrett kom inn i historien som en realitet, har folk beveget seg omkring, høstet av det naturen har gitt, og slått seg ned etter eget forgodtbefinnende i korte perioder. Den praksisen har ført til at rettigheter som faktisk går foran eiendomsretten, tilfaller enhver som ferdes på annen manns eiendom. Med visse begrensninger. Begrensningene kan sammenfattes i ordene respekt og ansvar. Dette er essensen i historien bak allemannsretten.

Allemannsretten har altså fått sin store styrke gjennom det at den har vært praktisert i uminnelige tider. Den har fått status som ”hevd” eller ”sedvanerett”. Og sedvane er den blitt fordi folks ferdsel i naturen gjennom tidene alltid har fått alminnelig aksept. Denne lange, opparbeidede godkjenningen har kommet fordi menneskers oppførsel har fulgt allmenne normer. Kunnskap og respekt for naturen, og, da det begrepet oppsto, respekt for andres eiendom, har vært grunnlaget. Med andre ord: Allemannsretten er en dypt forankret verdi i norsk kultur. Det er nesten slik at vi ikke behøver å tenke på den når vi ferdes i naturen, men den forutsetter stadig det samme.

Selvsagt ble allemannsretten et gryende juridisk begrep parallelt med at håndhevning av eiendomsretten til land kom inn i historien. Mellom eiendomsrett og allemannsrett er det et opplagt motsetningsforhold som til tider kan bli svært tydelig. Gjennom tidene har samfunnets press på naturen bare blitt sterkere. I økende grad er det blitt nødvendig å gi allemannsretten, som ivaretar så vesentlige deler av vår livskvalitet, vern i lovs form. Med friluftsloven (Lov om friluftslivet), som ble vedtatt i 1957, blir sentrale elementer i allemannsretten tatt inn i en del av Norges lovverk. Loven kom fordi det var blitt viktig og nødvendig å kunne foreta juridiske avveininger mellom ulike behov for bruk av naturen i Norge. På den ene siden finnes ønsket om bruk og bevaring av naturen for opplevelse, rekreasjon, tradisjon og et mangfoldig friluftsliv. På den andre siden kommer samfunnsbehovet for utbygging, kommersiell utnyttelse og andre interesser, både offentlige og private, som betyr færre eller ødelagte naturområder. Loven skal ta hensyn til begge sider.

Allemannsretten inngår også i bestemmelser i naturvernloven, vassdragsloven og straffeloven. Særlig har det betydning at allemannsretten styrkes i forhold til den private eiendomsretten. I de senere tiår har forbudet mot bygging i strandsonen, dvs. nærmere enn 100 m fra strandlinjen (lov av 10. februar 1971, nr. 103), satt problemet på dagsordenen – og også på spissen.

Allemannsretten i praksis
Innbyggere i nesten alle andre land opplever langt færre av de rettigheter og muligheter allemannsretten gir oss. Sverige, Finland og Island er blant få land med sammenlignbare forhold. For den som forsøker å kjøre bil, f. eks. i Sør- og Mellom-Europa, er det en erfaring at det er umulig, dvs. i praksis forbudt, å stanse, for ikke å snakke om å slå opp telt ved en tilfeldig sidevei, hvis man skulle tenke på det. I mange land er det vel tilrettelagte sti- og veinett for sykling og fotturer, men generelt er det ikke mulig å krysse andres eiendom uten videre, verken på land eller til vanns, slik vi kan i Norge. Allemannsretten gjelder i utmark. Utmark er mark som ikke regnes som innmark. I praksis vil utmark være hoveddelen av strender, svaberg, vann, myr, hei, skog og fjell i Norge; områder som er udyrket og ubebygd. Innmark er derimot, ifølge friluftsloven (sitat): ”gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt og liknende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkede, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, regnes også som innmark. Det samme gjelder områder for industrielt eller annen særlig øyemed hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.” I utmark kan vi gå, sykle, ake og ri på stier og veier uten at grunneieren med retten i hånd kan hindre det. Til fots og på ski kan vi også ferdes utenfor stier og veier. På dyrket mark kan vi ferdes når marka er frossen og snødekt. Vi kan plukke blomster, bær og sopp i utmark. Det er tillatt å bruke en strand som ligger i utmark, og det er tillatt å slå opp telt hvis det foregår mer enn 150 meter fra bolighus eller hytte, og teltet kan bli stående i to døgn uten grunneiers tillatelse (hvis det befinner seg langt fra hus eller på høyfjellet, kan det stå lenger uten tillatelse). Med spesielle unntak kan vi fiske i sjøen, og vi kan bruke vann, kvister til bål etc. innen rimelige grenser.

Plikter og begrensninger
Første bud for å opprettholde allemannsretten (og følge norsk lov) er hensynsfullhet og forsiktighet, slik at det ikke gjøres skade og ikke medfører ulemper, verken for grunneier eller andre. Et sted skal forlates minst like ryddig som det var da man kom. Respekten for miljøet innebærer også at ild ikke tennes i eller nær skog i tiden 15. april – 15. september.

Hvem som helst kan sykle på veier som er åpne for alminnelig ferdsel, også gjennom innmark. Men alle steder er det underforstått at man unngår å sykle på sårbare steder, for eksempel over myr eller der det er fare for nedsliting. Det siste er særlig aktuelt på høyfjellet fordi begrensningen til stier og veier ikke gjelder der. På steder med særlig mye ferdsel gjelder selvfølgelige hensyn til andre mennesker, f. eks. fotturister.

Sykling er bare et eksempel. Mange steder er det gitt egne regler, enten det er gjelder telting, sykling, padling, riding eller annen tillatt ferdsel og opphold i naturen. Slike regler er gjerne begrunnet i opplagte hensyn til sårbar flora og fauna (blomstring, yngling, hekketid osv.), andre mennesker (f. eks. folk som går, fisker eller bader), husdyr, og også til grunneiers rettmessige krav.

Friluftsloven omfatter ikke punkter om høsting av naturen. Bærplukking og soppsanking er likevel aktiviteter som oppfattes som deler av allemannsretten. Her står bestemmelsene i straffeloven, og det finnes en utdypning av punktet om høsting i Miljøverndepartementets rundskriv T-6/97 (se nedenfor under kilder). Det kan også finnes lokale bestemmelser for høsting av bær eller fiske i vann og elver. I alle tilfeller er det den enkeltes ansvar å gjøre seg kjent med reglene og respektere dem. Fiskebegrensninger er et velkjent begrep, og allment godtatt. Det har med forvaltning og grunneiers økonomi å gjøre. Et kuriosum kan være at du har rett til å høste nøtter i utmark, men da må de spises hvor de plukkes, de kan ikke fraktes hjem. Det samme gjelder molter i Nordland, Troms og Finnmark, der det er lokale særbestemmelser for plukking av molter.

Hvilke regler som gjelder for å bruke hest, kano eller seilbåt, slå opp telt, fiske med stang og håndsnøre, eller plukke bær, sopp eller nøtter, finnes i en fin brosjyre om allemannsretten, utgitt av Direktoratet for naturforvaltning. Det er ellers mange typer aktiviteter i naturen som ikke faller inn under allemannsretten, bl.a. motorisert ferdsel og jakt.

Trusler mot allemannsretten
Allemannsretten er trolig det viktigste grunnlaget for det mangslungne friluftslivet vi har i Norge. At vi tar alle våre enestående muligheter såpass selvfølgelig, har altså på den ene siden vært en forutsetning for allemannsretten, på den andre siden innebærer det en fare. Kan hende vi ikke er nok bevisste på at vi har glede av en ikke-selvfølgelig rett. Og vi reagerer kanskje ikke riktig og tilstrekkelig hvis allemannsretten gradvis uthules. Ifølge det statlige nettstedet ”Miljøstatus i Norge” ble det foretatt en undersøkelse i 1995 om folks kjennskap til allemannsretten. I aldersgruppen 40–64 år oppga 75 % at de visste hva den innebar; mens andelen bare var 40 % i gruppen 15–24 år.

Allemannsretten er fellesgode, og i prinsippet gratis. Unntakene finnes der det er klart tilrettelagte fordeler for friluftsfolk, f. eks. betaling for spesielle teltplasser, avgifter i sluser, etc. Et av de ferskeste eksemplene på faren for en viss kommersialisering av vanlig friluftsliv, er forslaget fra en del bønder om betaling for bruk av preparerte løyper i terrenget i øvre Hallingdal. Slik er forholdene i det meste av verden ellers: der det kan drives friluftsliv, koster det penger og er underlagt en rekke restriksjoner. I enkelte strøk i våre fjellområder er både hyttebygging og kommersielle utbygginger blitt betydelige, med opplagte konsekvenser for friområdene, ikke bare arealer, men også for natur og dyreliv generelt. Og for den friheten folk flest alltid har hatt til å ferdes i naturen. Hyttebygging i fjellet, etablering av alpinanlegg, ekspansjon, både til boliger og næringsvirksomhet, inn i omliggende friområder rundt de store byene, det økende antall skogsbilveier, nye motorveier, og mer til, er eksempler.

I de siste årene har allemannsretten møtt de kanskje største truslene fra private interesser langs kysten. ”Strandsone” er blitt et ord i dagligtalen. Blant det mest enestående i allemannsretten er retten til fri ferdsel langs kyst, vann og vassdrag. Konflikter omkring ulovlige stengsler, ulovlig bygging og andre inngrep i strandsonen, er hyppige. Kommunale dispensasjoner for bygging i hundremetersonen, er stadig gjenstand for diskusjon. Alle tall viser at arealet av fritt tilgjengelig (og egnet) strandsone i Norge blir stadig minker, til tross for strandloven. De rent økonomiske interessene synes med andre ord å vinne fram. Se håndbok fra Direktoratet for naturvern, nr. 14 ”Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen”. Direktoratet for naturforvaltning er Miljøverndepartementets rådgiver i friluftslivssaker, og har som en av sine mange oppgaver å arbeide for fremme av friluftslivet.


Artikler i Caplex:
allemannsrett
bærplukking
Direktoratet for naturforvaltning
fredning
friluftsloven
Miljøverndepartementet
naturvern
uskyldig nyttesrett

Kilder og eksterne lenker:
Miljøstatus i Norge
Friluftsloven – Lovdata ”Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16
Direktoratet for naturforvaltnings håndbok 14, ”Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen”
Direktoratet for naturforvaltnings håndbok 20, ”Juss i strandsonen”
Direktoratet for naturforvaltning, brosjyrer, flere, bl.a. ”Allemannsretten”, ”Fiskeravgift 2005” og ”Motorferdsel i utmark”

Tilrettelagt av Caplex-redaksjonen

Nyeste artikler

oktober 2006
Høstfargene

september 2006
Barneombudet

august 2006
Mexico

juli 2006
Rembrandt

juni 2006
Nepal

mai 2006
Alexander L. Kielland

april 2006
Arbeidsmiljøloven

Flere artikler