• Drammensfjorden
• drammensgranitt
• Drammens Museum
• Drammens Tidende
• Drammensvassdra..
• Drangajökull
• Drangedal
• drank
• drap
• drapere
• drastisk
• draug
• Draugen
• Draumkvedet
• Draupne
• Drava

Mygg
Mygg er en underorden av insektordenen to-vinger som omfatter ca. 33 000 arter over hele verden, omtrent 2500 er kjent i Norge (andre kilder oppgir 4000 arter). Stikkemygg, sopp- og gallmygg, knott og stankelbein m.fl. er med blant myggene. (Stankelbein er helt ufarlige!) Stikkemyggene kjenner vi alle. Av dem finnes det 2500-3000 arter i verden, 38 i Norge, og vi finner mygg over hele landet. De har det til felles at de klekkes i stillestående vann. Tre stikkemyggarter overlever vinteren som ferdige insekter: Det gjelder den store og den lille husmyggen (”fuglemyggen”) og malariamyggen (som finnes i Norge på Sør- og Østlandet, men som ikke lenger synes å overføre malaria; forskerne er ikke enige om hvorfor). De andre stikkemyggartene tilbringer vinteren i eggstadiet. Husmyggene overvintrer i mørke, fuktige rom. Særlig kan den store husmyggen stikke skikkelig hvis temperaturen inne skulle bli såpass høy at den livner til. Det er med andre ord fullt mulig å få myggestikk om vinteren.

De samme tre myggartene legger egg i vann. Resten av våre myggarter, og det betyr de fleste stikkemygg, legger eggene på tørre steder som senere vil kunne fylles med vann. Sommerens små plageånder utvikler seg altså i vannpytter, og følgelig er myggmengden nokså avhengig av nedbørsmengden. I en våt sommer må myggen søke høyere i terrenget etter tørt land for eggene. Hvis det så kommer en tørr vår, kan den følgende sommeren bli mer myggfattig. Men eggene kan holde seg i live i flere år før de klekkes, og deretter skjer hele utviklingen i vann i løpet av nokså kort tid. Larvestadiet varer i noen uker (5-8) og puppestadiet i 3-4 dager før myggen er voksen. Husmyggene kan utvikle flere generasjoner i løpet av sommeren, men de fleste mygg danner bare en generasjon årlig.

Det er bare hunnmyggen (hos sandmygg, stikkemygg, knott og sviknott) som stikker og suger blod. Hannmyggen lever av plantesaft. Det kan også hunnmyggen gjøre, men for å modne eggene sine trenger hun blod, som er langt mer energirik næring. De er mest aktive om kvelden og natten. Den karakteristiske lyden av mygg kommer av de høyfrekvente vingeslagene. Hunnens vingefrekvens er noe lavere enn hannens, og det har en funksjon når hannen søker en hunn.

Myggsnabelen skjuler myggens stikke-, sage- og sugeredskap. Når myggen med stikking og saging finner en blodåre, tømmer den en spyttvæske inn i såret gjennom den ene av de to kanalene i snabelen. Væsken øker blodtilstrømmingen (utvider blodåren) og fortynner blodet (virker antikoagulerende), før myggen pumper det opp gjennom den andre kanalen. Da kan vi se at myggens bakkropp utvider seg og blir rød. Får den sitte i fred, løsner myggen seg forsiktig fra såret og flyr.

Spørsmålet er nærliggende nok når vi vandrer i skog og fjell i Sør-Norge og myggen er tett omkring oss, men enda mer f. eks. på Finnmarksvidda: Hvordan får alle millionene av mygg nok næring til å modne eggene – det finnes jo knapt et menneske her? Det er kjent at myggplagen er særlig stor i nord, i arktiske strøk. Hvorfor er de så mange flere her? At det er vannpytter nok til å klekke dem ut, kan vi nok forestille oss, men mygghordene trenger blod. Mengdene av smågnagere gir noe av svaret, og det store antallet fugl, men hovedleverandøren for myggen er nok reinen. Reinflokkene flytter seg dessuten over store områder, og hvert eneste reinsdyr kan forsyne tusenvis av mygg med blod.

Man kan jo spørre seg hva myggen tjener til i naturen. De er selvsagt mat for andre, spesielt for et stort antall insektetende fugl (f.eks. svaler, erler, lerker, fluesnappere og sangere) og insektetende dyr, også rovinsekter, og dyr som lever i vann (f.eks. frosk og fisk). Stikkemyggen lever av nektar, og bidrar følgelig også til pollinering av planter. Det er grunn til å ta med i betraktningen at myggen er en vesentlig forutsetning for trekkfuglenes ferder mot nord hver vår.

Myggen tiltrekkes av dyr og menneskers fuktige hud, melkesyre, karbondioksid, kroppsvarme og bevegelse. Det finnes en del myter om hvorfor noen mennesker ikke er plaget av myggen mens andre synes å være populære myggobjekter. Grunnen til forskjellene er hudens duftegenskaper. Blodet har ingen betydning for tiltrekningen, det kjenner ikke myggen før den har stukket. Myggmidler er nettopp basert på å avgi dufter som myggen ikke liker.

Det påstås at myggestikket ikke vil smerte eller klø etterpå hvis myggen får sitte i fred og gjøre seg helt ferdig. Hvis myggen får suge ferdig, suger den også opp igjen det meste av giften, men aldri alt, slik at påstanden ikke stemmer helt. Noen myggarters spytt inneholder små mengder av enzymer som ligner ormegift. Det er den vi reagerer mot. Vi reagerer også ulikt mot de ulike myggartenes stikk. De overvintrende myggene (f.eks. stor husmygg) kan gi kraftige reaksjoner, og om våren har vi heller ikke antistoffer i huden mot myggestikk, slik de fleste av oss vil bygge opp i løpet av sommeren.

De fleste mennesker får en hevelse med kløe rundt et myggestikk. Noen reagerer kraftig, andre nesten ikke. Selv om man ikke er allergisk, kan det en sjelden gang hende at et sår blir virkelig ille, og det kan skyldes at myggen som stakk, var infisert, f. eks. etter å ha stukket et sykt dyr. Mange blodsugende mygg er kjente sykdomsspredere, bl.a. av malaria, gul feber, flodblindhet og filarios (ulike ormesykdommer), i dag alle i tropiske strøk. Det er ikke særlig vanlig at mygg overfører sykdommer her i landet, men vi er senest i sommer (2003) blitt advart mot at mygg i grensestrøkene mot Sverige har overført ”bærplukkersyken”, også kalt ”ockelbosyken”, en virusinfeksjon oppkalt etter Ockelbo kommune i Sverige. Ockelbosyken stammer fra fugler. Den er alvorlig nok, spesielt kan den gi langvarige leddsmerter. Mygg kan også en sjelden gang overføre infeksjonssykdommen harepest (tularemi) fra gnagere. Begge disse sykdommene har nokså uforklarlig et slags sentrum i Nord- og Midt-Sverige.

Knott
Knott er en plagsom gruppe mygg. De finnes over hele landet med ca. 50 arter, deriblant tuneflua og gjendeflua. De er små (1,5-6 mm), og de suger blod. Knott kan angripe i svermer, og har en gift som til og med kan drepe store kuer og hester hvis knottsvermene er store nok.

I motsetning til stikkemyggene, som alle klekkes i stillestående vann, legger knotten eggene sine i rennende vann. De fleste knottarter utvikler en eller to generasjoner i løpet av en sesong. De trenger 3-6 uker i larvestadiet og en uke i puppestadiet. Noen arter overvinter som larver, andre som egg. Eggene tåler svært mye, også kraftig uttørking.

En gruppe mygg som kalles sviknott (30-40 arter i Norge), er mindre enn knott (1-3 mm) og har litt andre tilholdssteder. De legger bl.a. egg i roligere vann, fuktig jord eller blader etc. Den hissige sviknotten kan være en intens plage når den angriper i skumringen.

Veps
Det anslås at det i alt finnes 1 million vepsearter, eller årevingete insekter (en kilde oppgir 300 000 beskrevne arter. Slike artsantall varierer fra kilde til kilde og må bli oppgitt med forbehold). Gruppen omfatter de høyest utviklede sosiale insekter, bier og maur, og en mengde andre undergrupper. De har to par vinger, og hører altså ikke til de tovingete insektene. Her i landet kjenner vi ca. 3000 arter. Vespidae, eller sosiale stikkeveps, samler ikke blomsterstøv, i motsetning til biene. Vepsen er et rovdyr, men byttedyrene går som mat til yngelen; den voksne vepsen lever mest av flytende føde. I Norge finnes 11 sosiale arter (dvs. at de bygger samfunn). Vi har i tillegg en del solitære arter, dvs. ikke samfunnsbyggende, som lager sine bol av leire. De sosiale artene bygger ball-lignende bol av en slags papirmasse som de selv produserer fra avgnagd treverk, tekstiler etc. Inni består bolet av mengder av sekskantede celler som er kamre for yngelen. Et bol kan romme tusenvis av individer.

Hele vepsesamfunnet, unntatt de nyklekte dronningene, dør om høsten. Den årsgamle dronningen dør også. Etter paringen finner en dronning et vinterkvarter, f. eks. under løv. Neste vår bygger hun begynnelsen på bolet, legger de første eggene, mater yngelen og får slik etter en måneds tid hjelpere som er sterile hunner, arbeidsveps. De fortsetter byggingen i tillegg til matingen av stadig nye individer. Et vepsebol er et imponerende byggverk med maksimum utnyttelse av plass og effektiv temperaturregulering (temperaturen holdes konstant på omtrent 30 grader celsius). På slutten av sesongen lages celler i bolet til klekking av nye dronninger og hanner. Hannene produseres av ubefruktede dronningegg eller egg fra arbeiderne.

Vepsen har selvsagt også en rolle å spille i naturen. Selv stikkevepsen er ikke bare til irritasjon og plage. Mange vepsearter bestøver planter, og siden de er rovinsekter har de en funksjon i kampen mot insekter som vi mennesker betrakter som skadedyr.

Den aller største sosiale vepsen vi hadde, geithamsen, er ikke medregnet blant våre 11 arter i dag. Den synes å være borte fra landet, idet siste sikre observasjon snart er omtrent 90 år gammel. Geithamsdronningen kan bli 25-35 mm lang. Den norske vepsen (Vespula norvegica) er den vanligste. Den største vepsen når geithamsen er forsvunnet, er Vespula media, hvor dronningen kan bli noe over 2 cm lang. Den norske vepsen og skogvepsen henger bolene sine i trær, under takskjegg, osv. Den saksiske vepsen bygger bol i hus og uthus.

Vepsene er sorte med gule eller røde striper. På bakkroppen sitter den fryktede brodden. Den er et omdannet eggleggingsrør, og det betyr at det bare er dronningen og arbeiderne som stikker. Brodden har mothake, men ikke så stor som mothaken hos biene. Brodden er forbundet med en giftkjertel. Når brodden trenger inn i huden, pumper vepsen samtidig gift fra giftkjertelen inn i såret. Vepsen får som oftest med seg brodden når den flyr vekk etter et stikk, i motsetning til biene som rives i stykker og dør fordi brodden sitter fast. En veps kan følgelig stikke flere ganger, og den kan stikke selv om den eventuelt ligger ”svimeslått”.

Vepsen stikker som regel bare i selvforsvar, når den blir skremt, irritert eller føler seg truet. Da kan den plutselig gå til kraftige, aggressive motangrep. Hvis vi ikke fekter omkring oss, men holder oss i ro og den får være i fred, skjer det ingenting om et par veps skulle besøke bordet; den angriper vanligvis ikke. Et enkelt vepsestikk er som regel ufarlig, men kan gi kraftige reaksjoner og illebefinnende hos ømfintlige personer, spesielt hvis brodden har truffet en blodåre. Hvis noen har skremt opp et vepsebol, gjelder det å komme seg vekk fra rasende angrep. Giften fra mange vepsestikk på en gang kan være livsfarlig, særlig for barn.

Hvis man har planer om å være mye utendørs om sommeren, holde hagefester osv., er det et godt råd å undersøke grundig rundt både hus og hage om det finnes bol. Sørg ellers for at det er vanskelig for veps å starte et bol; et jordvepsebol kan inneholde opptil 20 000 individer.

Ved måltider ute er det lurt å holde matbokser og -beholdere lukket slik at de avgir minst mulig lukt. Brukt kopper og glass med lokk. Drikk aldri av noe som ikke er holdt øye med: Se oppi eller inni, det kan være at en og annen veps har krøpet inn.

Veps og bier tiltrekkes av kjøtt, frukt, syltetøy, søte drikker – og de kan bli aggressive når de forsøker å ta seg en bit av koteletten på tallerkenen. Et råd er å prøve å dele med dem. Sett en skål med litt av maten, gjerne søtet med saus eller saft, på plass før måltidet. Når insektene har oppdaget skålen, flytt den forsiktig unna. Vepsene er sosiale og forteller andre veps om skålen med mat. De kan dermed fly til skålen i stedet for å oppsøke bordet.

Unngå lyse klær og parfyme, hårspray, deodoranter, stearinlys. Lukt av den slags, og også svette, kan skremme eller irritere vepsen til å stikke. Noen levende lys kan være bra mot mygg, men virker ikke mot veps og bier.

Det heter seg at vepsestikk er ekstra giftige i enkelte år, vi sier det er ”vepseår”. Grunnen er at giften er artsavhengig. Jordveps og arten tysk veps produserer en sterkere gift enn de andre artene. I gode år bygger disse to artene kjempebol og vi opplever at de invaderer hus og hager, bakerier og andre matvareforretninger.

Ved insektstikk
Bruk anti-klømidler. Ved ekstra plagsomme insektstikk kan lidokain-liniment hjelpe, eller hydrokortisonsalve. Anti-klømidlene lindrer kløen og smerten, og demper også mulige infeksjoner som kan oppstå fra stikket eller selve kløingen.

Et vepsestikk i halsen kan fort bli alvorlig fordi hevelsen kan føre til pustebesvær og i verste fall kvelning. Rask behandling er viktig. Ved transport kan en isbit i munnen hjelpe med å holde hevelsen nede.

Ved kortpustethet, kvalme, svimmelhet eller andre symptomer på at noe er galt etter et stikk, søk lege med en gang. Personer som er overømfintlige for veps eller bier, kan få livstruende reaksjoner (anafylaktiske reaksjoner, dvs. sjokk). Det viktigste legemiddelet er adrenalin, og må gis som injeksjon med en gang, samtidig som lege tilkalles. Pasienten legges ned, føttene heves. Folk som har hatt alvorlige reaksjoner på veps eller bistikk, kan ta forebyggende medisiner og bør ha et nødhjelpsskrin med de nødvendige legemidlene tilgjengelig. Både vedkommende selv og pårørende bør lære seg når og hvordan midlene skal brukes.


Artikler i Caplex:
insekter
mygg
knott
veps
stikkeveps

Eksterne lenker:
Giftinformasjonen

Nyeste artikler

oktober 2006
Høstfargene

september 2006
Barneombudet

august 2006
Mexico

juli 2006
Rembrandt

juni 2006
Nepal

mai 2006
Alexander L. Kielland

april 2006
Arbeidsmiljøloven

Flere artikler