• LSD (fork.)
• Ltd. (fork.)
• LTTE
• Lu
• Luanda
• Luang Prabang
• Luanshya
• luba
• Lubango,
• Lubbers, Ruud
• Lubbock
• Lubitsch
• Lublin
• Lubumbashi
• Lucanus
• Lucas,

Kain og Abel på Afrikas horn?
- Eritrea og Etiopia i grensestrid
Av Siegfried Pausewang og Arne Øi

Viktige forkortelser Fredsmeglerinitiativ Fakta om Eritrea og Etiopia Linker Eritrea og Etiopia, to av verdens aller fattigste land, har i ett år vært i krig med hverandre. De har brukt en halv milliard dollar hver på innkjøp av mer våpen og krigsfly - er det noen mening i å gi bistand til disse landene? Kan det være ansvarlig politikk å gi pengestøtte til regimer som sender sine innbyggere i døden i en krig som kanskje bare handler om gamle kamphaners prestisje, "nasjonal suverenitet" og et bitte lite stykke land? Kan det være noen mening i å sette så store ressurser inn i kampen om et fjellområde som begge parter betegner som verdiløst, bortsett fra skralt jordbruk på tørr og utpint jord? Eller er det andre ting som står på spill? Eritrea og Etiopia anklager gjensidig den andre for å være den aggressive. Begge sider hevder i gjennomført propagandastil at de bare forsvarer sitt territorium og sin nasjonale suverenitet. Hvem har rett? Hva har egentlig skjedd? Uansett har denne kontroversen, som i løpet av ett år har eskalert (økt) fra en liksom-krig til omfattende kamphandlinger, satt bråstopp for vennskapet mellom regjeringene i Eritrea og Etiopia. Regjeringen i Eritrea er utgått av PFDJ, et politisk parti basert på EPLF den nå oppløste frigjøringsbevegelsen som oppnådde suksess etter 30 års utholdenhetskamp. I Etiopia regjerer en koalisjon kalt EPRDF, ubestridt dominert av TPLF, som også var en frigjøringsbevegelse. Så sent som i april 1998, bare noen uker før grensekrigen begynte, ble de to landenes ledere, Issaias Afworki og Meles Zenawi, framstilt som "det nye Afrikas" håp av president Clinton, som akkurat da besøkte Afrika. Det var ikke første gang at de to ble betegnet som en ny type afrikanske ledere med visjoner for framtida, som ville kunne føre Afrika inn i en ny fase basert på samarbeid isteden for konflikt og kleptokrati. Hvordan kunne en grensekonflikt om noen få kvadratkilometer ufruktbar jord spolere denne tradisjonen og all den tillit som var oppbygd i de syv årene siden frigjøringen fra Mengistu i 1991? Etiopias versjon I følge Etiopias versjon begynner historien den 6. mai 1998, ved at Eritreas militære styrker helt uventet rykket inn i Badme-området, som siden 1991 hadde vært under etiopisk administrasjon. Dette har OAU siden slått fast, og ingen tviler på det. Men, eritreerne hevder på sin side at området ligger innenfor de koloniale grenser for Eritrea fra slutten på 1800-tallet og fram til annen verdenskrig, og de har lagt fram gamle kart som de hevder beviser dette. Etioperne viste da til en avtale mellom motstandsbevegelsene TPLF og EPLF, i tiden da de begge sloss side om side mot den forhatte diktatoren Mengistus militærregime. EPLF hadde gitt området til TPLF - og dermed til Tigray-provinsen i dagens Etiopia. Avtalen skriver seg fra tiden da EPLF i spissen for det eritreiske folkets befrielseskamp standhaftig holdt ut mot Mengistus hær, som hadde trengt dem opp i et hjørne og beleiret dem ved Nakfa, lengst nordøst i Eritrea. Da situasjonen ble kritisk for EPLF, var det TPLF som gjenerobret de eritreiske grenseområdene mot Tigray fra Mengistus regjeringsstyrker, og kom EPLF til unnsetning. En avtale fra den gangen er altså ikke helt usannsynlig, men den ble i så tilfelle aldri festet på papir, og eritreerne hevder nå at den aldri var ment slik at de ga ugjenkallelig avkall på Badme-området. I virkeligheten er Etiopias offisielle versjon - om at den eritreiske okkupasjonen av Badme-området kom som lyn fra klar himmel - altfor enkel. Gnisningene hadde startet lenge før, og forholdet mellom de to regjeringene var slett ikke bare preget av vennskap. Dette hadde vært kjent lenge blant diplomater og andre utenlandske observatører i de to landene, men ble gjerne bagatellisert, fordi de fleste satte sin lit til at lederne ut i fra sitt gamle, personlige vennskap nok ville klare å rydde opp seg i mellom. Når dette likevel slo feil til slutt, og vennskapet slo om til bittert fiendskap, så har det mange årsaker. OAU har engasjert seg i å megle mellom de stridende brødrene. Men, hittil har OAUs initiativ ikke ført til annet enn nye gjensidige beskyldninger fra begge land mot det andre. OAU har slått fast at området rundt Badme var under etiopisk administrasjon før 6. mai 1998. Dette betviler ingen. Eritrea har på sin side lagt fram tre forskjellige kart fra kolonitiden under Italia som viser Badme-området innenfor den daværende kolonien Eritreas grenser. De fleste tviler heller ikke på at dette er riktig, selv om de gamle kartene ikke er autorisert av internasjonale overenskomster. De folkerettslig gyldige kontrakter trekker bare grensen ut i fra en generell beskrivelse, uten å fastslå den eksakt hverken i terrenget eller på kartet. I Badme-området står striden om "en rett linje" fra en elv til en annen (sees tydelig på kartet). Selv om denne linjen med moderne kartografiske teknikker enkelt ville latt seg overføre helt eksakt til terrenget, så var nok spørsmålet fremdeles like ubesvart. Kontrakten gjelder nemlig bare for et bestemt tidspunkt i historien. Så om italienernes maktstilling helt på slutten av1800-tallet er det avgjørende argument for hvor grensene går i dag, eller om andre forhandlinger til andre tider skal ha like mye eller mer å si, det er for øyeblikket et åpent spørsmål. Til syvende og sist er det regjeringenes vilje i dag som avgjør hvor de kan bli enige å trekke en grense mellom to stater - en grense som uansett vil dele den etnisk ensartede befolkningen i området i to deler. Gjensidige negative følelser forsterkes Det fornuftigste ville etter vår mening vært at de to regjeringene satte seg sammen og veiet argumentene for og i mot, og deretter trakk grensene slik at det ville skaffe minst mulig problemer for folks dagligliv i dag og i morgen å håndheve den. Hvis det i steden viser seg at konflikten mellom de stridbare brødrene bare blir mer og mer innbitt framover, så ligger det bitre erfaringer og skuffelser bak og skyver på begge sider - ikke bare nasjonalt, men også lokalt. På mange måter har det i de siste syv årene vært et helt spesielt spennings- og konkurranseforhold mellom nettopp Eritrea og Tigray-provinsen like over grensen til Etiopia. Ser vi på befolkningen og den tradisjonelle økonomiske og økologiske tilpasning, er områdene svært like. Verken Tigrays høyland eller Eritreas høyland over grensen har særlige mineralressurser, og landbruksproduksjonen er skral og ikke sjelden utsatt for tørke over flere år. Begge områder har satset på utbygging av industri i disse årene, og begge har vært prioritert i den nasjonale økonomiske planleggingen. Eritrea bygde en sementfabrikk, en farmasøytisk fabrikk og en kunstgjødselfabrikk i grenseregionen, og dessuten flere større service- og produksjonsbedrifter med regional kapasitet, med sikte på å betjene både Eritrea og det nordlige Etiopia. Når så Tigray-provinsen like etterpå bygde ut akkurat den samme produksjonskapasiteten på sin side av grensen, var det helt klart i den hensikt å ta den etiopiske markedsandelen fra den nye eritreiske industrisatsingen. Det er mange som hevder at denne nylig oppståtte konkurransesituasjonen er den egentlige årsaken til at det gode vennskapet kunne kjølne så fort. Ny eritreisk valuta mot Etiopias vilje Inntil 1997 brukte Eritrea etiopiske birr som offisiell valuta. Det ga i realiteten eritreiske bedrifter og handelsreisende fri adgang til det etiopiske markedet. I tillegg fikk mange eritreere bosatt i Etiopia privilegier etter 1991 som kompensasjon for aktiv innsats eller ytelser under frigjøringskampen, for eksempel tollfritak eller avgiftslette i Eritrea. Også en del handelsmenn fra Tigray kunne nyte godt av slike privilegier. I Etiopia klaget særlig kjøpmenn fra andre etniske grupper over at disse kunne utkonkurrere dem med statlig subsidierte importvarer og andre privilegier. Det hører med til historien at Tigrayerne dominerer sterkt i Etiopias nye regjering. Da gleden over å være kvitt Mengistu la seg, oppdaget folket at valget hadde ført til en nasjonalforsamling der 90% av medlemmene var fra EPRDM. Og med det fulgte en kraftig overrepresentasjon av parlamentsmedlemmer fra Tigray. Stemningen i Addis Ababa snudde gradvis mot Tigrayerne - mange (bla. Oromoene i sør) så på dem som den nye kolonimakten. Alle så at de statlige investeringene skjedde nesten utelukkende i Tigray-provinsen. Regjeringen rettferdiggjorde det i begynnelsen med at Tigray hadde vært systematist tilsidesatt under Mengistus styre, nettopp fordi motstandskampen var sterkest der. Seinere argumenterte de med at de andre regionene ikke hadde kapasitet til å absorbere flere investeringer. Det var med andre ord alle andres manglende evne til å nyttiggjøre seg den støtte som ble tilbudt, som gjorde at Tigrays økonomi, infrastruktur og politiske og sosiale utvikling hadde raskere framgang enn alle andre provinser i Etiopia - bortsett da fra Eritrea, som nå var blitt et selvstendig land. Opinionen tilskrev dette en systematisk priviligering av folk fra Eritrea og Tigray i den etiopiske regjeringens politikk, og reagerte mer og mer i mot det. Eritrea planla å innføre en egen valuta fra 1997. Etiopia advarte mot det, og sa at dette ville føre til en desintegrasjon (gradvis atskillelse) av de to lands økonomier - til skade for begge parter, men spesielt for Eritrea. Likevel innførte Eritrea høsten 1997 sin egen myntenhet, kalt "nakfa" etter byen hvor EPLF holdt ut mot alle odds da Mengistus overveldende militære styrker hadde drevet dem tilbake fra hele resten Eritrea. Nakfa har en dyp symbolsk betydning for Eritreas frihetskjempere, som tegn på at det ingen trodde var mulig, likevel var mulig. Oppgitt av hele verden og overlatt til seg selv greide EPLF å holde ut til fienden ble svekket av sine egne feil, de etiopiske bøndenes tålmodighet tok slutt og folket i både Eritrea og Etiopia vendte Mengistu ryggen.   Landskap i Etiopia For Etiopia var innføringen av nakfa en vanskelig nøtt. Etiopia fryktet at Eritrea kunne skape valutauro og inflasjon i Etiopia. Særlig var etioperne redde for at Eritrea kunne spre de birr som ble vekslet inn mot nye nakfa i Eritrea, på det etiopiske marked, og med det skape kunstig etterspørsel med inflasjon til følge. For å forhindre en strøm av verdiløse penger fra Eritrea, besluttet Etiopia på kort varsel å trykke nye birr-sedler i andre farger, men ellers med små forandringer i forhold til de gamle. Samtidig forlangte Etiopia at all handel med Eritrea skulle være i hard valuta (dollar). De aksepterte ikke Eritreas forslag om en avtale om at birr og nakfa fast skulle ha samme verdi. Dermed var Eritreas industri og handel langt på vei blitt helt utelukket fra det etiopiske markedet, og for eksempel Tigrays industrioppbygging fikk en klar konkurransefordel. Eritreas handelsbalanse med Etiopia ble negativ, og i Eritrea steg prisene på varer importert fra Etiopia til det flerdobbelte. Som et motmiddel ble eritreerne bla. oppfordret til å bruke (amerikansk) hvete i stedet for (etiopisk) teff som ingrediens i injerra, det pannekakelignende syrlige brødet som er hovednæringen overalt. Eritrea vil vinne tilbake markedsandelene i Tigray Det finnes dem som påstår at den egentlige årsaken til konflikten er at Eritrea ønsker å gjenvinne adgangen til det etiopiske markedet, ved å ødelegge industrien i Tigray, eller i det minste dens konkurranseevne. Konkurransen mellom Tigray-provinsens og Eritreas gjenoppbygging står i hvert fall sentralt i konflikten. Og selv om man ikke uten videre kan si at dette er den eneste årsak til krigen, er det grunnen til at den omfattende utvisningen av eritreere fra Etiopia er såpass populær. "De får som fortjent", er den vanlige etiopiers reaksjon, "de har utnyttet sine privilegier rått, de er blitt rike på kort tid på vår bekostning, så nå får de smake sin egen medisin..."   Fiskebåt i Massawa havn For den etiopiske regjeringen fins det en helt annen grunn til å reagere mot eritreerne i landet. Mens Eritrea like før krigen brøt ut, tydelig hadde full informasjon om hva Etiopia foretok seg til enhver tid, var etioperne temmelig uvitende om Eritreas planer og deres etterretning. Da Etiopia 5. juni 1998 bombet flyplassen i Asmara, var planene å ødelegge Eritreas flyvåpen. Men, flyene var ikke på flyplassen der de pleide å stå. Eritreerne visste ikke bare i detalj om det planlagte etiopiske angrepet, de visste etter sigende til og med navn på pilotene. Alle eritreiske fly var derfor i lufta og noen av dem på vei til Mekele, provinshovedstaden i Tigray, i god tid før de etiopiske flyene nådde flyplassen i Asmara. Etiopiske myndigheter framstilte bombingen i Asmara som en hevnaksjon for angrepet på Mekelle, men de internasjonale media avslørte raskt at Eritreas fly slapp de sine bomber i Mekele tyve minutter etter at de første bombene falt i Asmara. Noe seinere angrep eritreiske fly også byen Adigrat. Bombene ble særlig siktet inn mot de før omtalte industribedriftene som Tigray har bygd opp i de siste årene. Husk forresten at avstandene her er små - Mekele ligger bare en lang dagsreise med buss fra Asmara, og Adigrat ligger langs den samme veien, like innenfor den etiopiske grensen. 50.000 eritreere utvist fra Etiopia Etiopia hadde protestert høylydt mot at Eritrea helt i begynnelsen av krigen hadde kastet ut noen etiopiere som var mistenkt for å være informanter for Etiopia. Eritreere i Etiopia hadde ingenting å frykte, ble det sagt fra regjeringshold. Men så begynte en intens søking etter mulige eritreiske spioner i Etiopia, og regjeringen tok like godt i med hard hånd. Eritrea har alltid krevd inn skatter eller bidrag fra eritreere utenlands over hele verden, også i Etiopia. Dette er en tradisjon fra kamptiden, og Etiopia hadde ikke noe i mot at ordningen fortsatte, så lenge regjeringene var venner. Men, nå ble alle medlemmer av eritreiske vennskapsforeninger og alle andre som var omfattet av denne i realiteten tvungne pengeinnkrevingen å gjøre, mistenkeliggjort, og anklaget for å bidra til Eritreas krigføring mot det landet de nå levde i. Dobbelt statsborgerskap hadde heller aldri vært ansett som noe problem, men nå kom til og med folk med etiopisk pass som aldri hadde hatt eritreisk statsborgerskap i det hele tatt, under mistanke. Bare en hadde et fødested i Eritrea i passet, slapp folk som selv alltid hadde regnet seg som etiopere, ikke lenger inn i landet. Eritreere som var mistenkt for å støtte Eritrea ble arrestert uten varsel og deportert, ofte en gang uten å få anledning til å informere sin familie. Offisielt ble det sagt at alle fikk anledning til å ordne sine økonomiske forhold før deportasjonen, men det gamle mønsteret i slike affærer gjentok seg, dessverre: Man handler først og spør siden, eller lar bare være å spørre. Særlig fordi disse tiltakene viste seg å være overmåte populære blant opinionen i Addis Abeba, kunne deportasjonene gjennomføres raskt og uten større innenrikspolitiske konsekvenser. Over 50.000 eritreere er blitt deportert! Riktignok er dette bare mellom en sjette- og en tiendedel av alle eritreerne i Etiopia. Men, for dem det rammet føltes det ikke mindre brutalt av den grunn. Klassisk propagandakrig - pinlig for Etiopia Propagandamaskinen går for fullt på begge sider. Eritrea sprer intervjuer med folk som er blitt deportert fra Etiopia: De forteller om brutal arrestasjon uten mulighet til å varsle familiemedlemmer, fengsling, slag og spark; transport og dumping ved grensen uten tilstrekkelig mat og uten hensyn. Samtidig påstår Etiopia at alle deportasjoner kun skjer med skjellig grunn, under full åpenhet og med innsyn fra Røde Kors og andre internasjonale organisasjoner. I tillegg beskylder Etiopia Eritrera for å holde etiopiere i Eritrea fanget i "konsentrasjonsleire" og dermed i å hindre dem i å forlate landet. Det fortelles om påstått tortur av arresterte etiopere, om voldtekt og lemlestelser, og intervjuer med vitner som rapporterer om sin vanskelige flukt fra Eritrea blir presentert i etiopiske media. Men hvor mye av dette stemmer? Amnesty Internasjonal ga ut en svært kritisk rapport om Etiopias deporteringer. Men ingen internasjonal organisasjon har så langt tatt opp den angivelige fengslingen av etiopiere i Eritrea. Det skrives og sies så mye i propagandaens øyemed… Eritrea er for eksempel blitt anklaget for å ha vist journalister til feil sted ved fronten for å bevise at de ikke var blitt drevet tilbake. Omvendt beskriver en italiensk journalist hvordan han ble ført til feil sted av etiopiske myndigheter for å "bevise" at et bestemt område var erobret av Etioperne. Hva er fakta, hva er fiksjon? Det ser nærmest ut som om til og med aktørene selv av og til er i tvil.   Moskéen i Asmara Således er det ikke lett å finne ut av hva som egentlig hendte da kampene blusset opp igjen 6. februar 1999, på dagen ni måneder etter det etiopierne omtaler som "Eritrea’s Blatant Aggression" - dvs. okkupasjonen av Badme-området. I følge offisielle etiopiske kilder bombet dessuten eritreiske fly den etiopiske byen Adigrat 5. februar, og det etiopiske angrepet ved fronten kom som svar på dette bruddet fra Eritreas side på avtalen om å avstå fra flyangrep. Eritrea protesterte tidlig og påsto at Etiopia hadde fingert flyangrepet for propagandaens skyld, for nettopp å skape et påskudd for sitt lenge planlagte (og ifølge eritreerne - ikke uventede) angrep. Det hele ble etter hvert svært pinlig for Etiopia, da troverdige uavhengige pressebyråer kunne rapporterte at det ikke hadde vært noe flyangrep på Adigrat i det hele tatt den 5. Februar! Utenriksdepartementet i Addis Abeba rykket i all hast ut med en erklæring som dementerte en påstand om at Meles Zenawi hadde innrømmet bløffen overfor en ikke navngitt diplomat. Og utenriksministeren ble, i en pressekonferanse like etterpå, drevet inn i et hjørne og svarte med svært vage formuleringer, før han endte med å snu på hælen ved kategorisk å fastholde at eritreiske fly hadde bombet Adigrat. Tvilen kom ikke akkurat Etiopia til gode… Så forandret da også propagandatonen seg - etter vel en uke uttalte etiopiske myndigheter at det var Eritrea som hadde startet "a full scale attack" ved fronten den 6. februar, men at etiopiske styrker hadde slått angrepet tilbake. Eritreas versjon Like tvetydig er informasjonen om de egentlige hendelsene dom førte til Eritreas okkupasjon av Badme-området. For etioperne begynte som sagt historien ikke før på ved morgengry 6. mai 1998, da Eritrea, uten varsel og uten grunn rykket inn med tropper. Men, i følge eritreiske kilder er den virkelige historien om Badme-området en helt annen: Området har alltid vært omstridt, men i frigjøringens lykkerus og av hensyn til de i 1991 fortsatt nære allierte tigrayerne, valgte eritreiske myndigheter tie med dette helt til den FN-kontrollerte eritreiske folkeavstemningen om uavhengighet fra Etiopia i 1993. Heller ikke seinere har Eritrea ønsket noen offentlig skittentøyvask. Dette lokket av taushet tillot bøndene på den tigrayiske siden å trakassere de eritreiske bøndene i Badme-området, med sikte på å drive dem over til Eritrea. Samtidig fikk TPLF-frontkjempere og andre fortjenstfulle tigrayere tildelt land i Badme-området på eritreiske bønders bekostning. Dermed ga man området gradvis en ny identitet. Eritreiske myndigheter skal ha protestert mot dette gjentatte ganger i Addis Abeba, men forgjeves. Det ble også, i følge eritreiske kilder, etter hvert flere mindre, militære grensetrefninger langs grensen. Saken ble til slutt tatt opp til drøftinger på regjeringsnivå. Men, trakasseringen av eritreere i Badme-området sluttet ikke, og Eritrea begynte å konsentrer tropper på grensen, slik at de kunne være forberedt ved en mulig utvidelse av konflikten.   Konfliktområdet En kommisjon med medlemmer fra begge land, som skulle prøve å finne en diplomatisk løsning, var i Addis Abeba for å undertegne en midlertidig overenskomst om detaljforhandlinger, da krigen begynte 6. mai 1998. Den eritreiske delegasjonen reiste uten forvarsel tilbake til Asmara. Fra Etiopisk side ble dette framstilt som en uforståelig diplomatisk kuvending. Eritreerne derimot, hevder at etiopisk milits, mens de forsøkte å fordrive enda flere eritreiske bønder fra gårdene deres i Badme-området, skjøt og drepte fem eritreiske soldater som prøvde å intervenere til fordel for bøndene. De eritreiske troppene gjennomførte etter denne hendelsen den tidligere omtalte raske okkupasjonen av området rundt landsbyen Badme. Det tok Etioperne en uke før de hadde tilstrekkelig tropper tilstede til et motangrep. Men, fronten grodde raskt fast, uten at etioperne vant særlig terreng. 5. juni 1998 bombet de så flyplassen i Asmara, og Eritreas flyvåpen svarte, som nevnt over, med sine flyangrep på Mekele og siden Adigrat. Flere forsøk på fredsmegling - OAUs fredsplan USA fikk ganske raskt forhandlet fram et moratorium mot flyangrep, som holdt helt til slutten av februar 1999, men et kombinert amerikansk/rwandisk engasjement for en fredsavtale førte ikke fram. Konflikten stod så helt på stedet hvil inntil OAU etablerte seg som megler. De oppnevnte en "Factfinding Mission", som slo fast at Badme-området hadde vært under etiopisk administrasjon fra frigjøringen i 1991 og til kamphandlingene begynte i 1998. OAU utarbeidet deretter en 11-punkts fredsplan, bla. o at begge parter skulle innstille alle krigshandlinger o alle stridskrefter i Badme og omegn skulle trekkes tilbake til de posisjoner de hadde før 6. mai 1998 - uten at dette skulle ha innflytelse på områdets endelige status o OAU sa seg villig til å sende nøytrale militære observatører i området o begge parter skulle godkjenne en komite bestående av FNs kartografiske enhet, representanter fra OAU og eksperter begge parter kan ha tillit til. Innen 6 måneder skal komiteen trekke opp og markere grensen mellom de to landene o begge parter slutter med alle tiltak og alle former av diskriminering mot hverandres statsborgere, og mot sivilbefolkningen generelt o OAU vil sende menneskerettighetsobservatører til begge land for å            overvåke situasjonen o OAU erklærer at de er i beredskap for å være formidlere, og garanterer   avtalens raskest mulige og korrekte gjennomføring Etiopia godtok denne fredsplanen, men nektet å forhandle med Eritrea så lenge troppene ikke var trukket ut av Badme-området. Eritrea på sin side hevdet at de ikke hadde tropper i noen ikke-eritreiske områder, og de fant ingen grunn til å trekke seg ut av sitt eget land. Dermed sto OAUs fredsmeglingsforsøk i stampe, på tross av appeller fra FN, fra USA, fra EU og mange andre land, som alle støttet OAUs fredsplan. Libya har også vært inne i bildet: Eritreas president Isaias Afworki besøkte Libya ikke mindre enn fem ganger i 1998, og Mohamar Khadafhi har også tatt i mot etiopiske representanter i samme periode. I alle fall overholdt begge parter lenge moratoriet mot flyangrep. Med unntak av tallrike små lokale grensetrefninger var det rolig ved frontene mesteparten av 1998, men begge parter bygde gradvis opp store troppekonsentrasjoner. I mellomtiden gikk propagandamaskineriet på fullt på begge sider. Og det utrolige hendte, at nesten alle opposisjonsgruppene i Etiopia (med unntak av den oromiske) falt for den "patriotiske" argumentasjonen, og støttet opp under regjeringen ved å godta den nasjonale mobilisering av ressurser og soldater for fedrelandets forsvar. Argumentet om at indre stridigheter må hvile mens landet er under angrep utenfra, overdøvde alle kritiske spørsmål om dette virkelig var en trussel utenfra, i stedet for et kjent problem som man kunne løse med litt godvilje fra begge sider. Konflikten er avslørende for begge regimer Konflikten har så langt vært pinlig avslørende for begge regimene, som hver for seg har fått sine pass påskrevet: De har begge satt gammel prestisje foran hensynet til sine respektive innbyggere. I Etiopia hersker en krigspropagandisk tone, og folk oppfordres åpent til "å stille opp for fedrelandet", til "å fordrive aggressorene med makt" osv. Det appelleres til etiopiernes tradisjonelle krigerske egenskaper, gamle motsetninger blir gjenopplivet, for eksempel vekkes erindringene om eritreiske tropper i den italienske hæren under Mussolini som okkuperte Etiopia i 1935. "Eritreerne har alltid vært værhaner; den koloniale mentaliteten de arvet fra Italia kommer fram igjen" osv. I Eritrea er stemningen og tonen i propagandaen mye mer behersket: "Vi vil ikke krig, og vi har ikke noe mot Etioperne. Det er utelukkende den stormannsgale og ekspansive klikken i TPLFs ledelse som driver Etiopia i krig, mot befolkningens vilje". "Eritrea er nødt til å forsvare seg", heter det her, "fordi ellers vil de fortsette å ta et stykke land her, det neste der. Et kompromiss vil bare føre til nye og enda større krav…" Men, også i Eritrea er det tydelig at det appelleres til enhet i farens stund. Erindringene tilbake til frigjøringskampen, der EPLF stod nesten alene mot en overmektig hær, er fortsatt klar, og i stand til å utløse sterke følelser. Det er som om konflikten har gjenopplivet noe av begeistringen fra perioden mellom frigjøringen i 1991 og fram til folkeavstemningen om uavhengighet i 1993. Nasjonalfølelsen i den unge nasjonen er bygd på tvers av etniske og religiøse forskjeller, og baserer seg på felles skjebne under 30 år med krig og ekstrem undertrykkelse. Alt dette gjenopplives og styrkes av at Eritrea igjen er truet av den samme store naboen. Ikke få observatører har konkludert med at Eritrea trengte en slik gjenoppliving av den kampånden som det eritreiske folket bygger hele sin nasjonale identitet på. Det var tydelig alt i 1993 at selv om folks nasjonale uavhengighetstrang var stor, ville begeistringen før eller senere måtte vike for mer dagligdagse behov og for det evige slitet for å overleve. Sånn sett kom ikke krisen i forholdet til Etiopia ubeleilig for den eritreiske regjeringen i det hele tatt! Den var tvert i mot svært nyttig for å vedlikeholde og befeste den nye, nasjonale identiteten. Dette inntrykket forsterkes av at eritreerne helt tydelig planlegger å holde ut så lenge som mulig, observatører hevder at Eritrea kan mestre den nåværende situasjon, med over 200.000 mobiliserte styrker ved fronten, i hvert fall i et helt år til, fordi kornhøsten 1998 var god og fordi landet er lite avhengig av utenlandsk bistand. Bistandskutt har altså lite for seg. Enkelte menneskerettighetsbrudd også i Eritrea I propagandakrigen beskylder begge sider den andre for grove brudd på menneskerettighetene. De vet at slikt vekker oppmerksomhet i den internasjonale opinion. Amnesty international har da også kommet med en svært kritisk rapport om Etiopias deportering av Eritreere. Etiopia hevder at dette er en skjeløyd rapport, som bare kritiserer Etiopia, men ikke tar affære med Eritreas fengsling, tortur og drap på etiopere i Eritrea, som dessuten hindres i å forlate landet. Etiopia derimot, sier de, bruker sin rett til å deportere borgere til et land en er i krig med, med alle nødvendige hensyn: De får ordne sine økonomiske forhold, de får alt som er nødvendig underveis, under oppsyn av Røde Kors, og de blir behandlet på humanitær måte på alle vis. I Eritrea har Amnesty så langt ikke funnet bevis for større brudd mot Etiopere. Men Amnesty er tross alt ikke representert i Eritrea, sammen med alle andre utenlandske NGOs ble de kastet ut i 1997. Derimot har en undersøkelse utført av de utenlandske ambassadene i Eritrea i fellesskap, slått fast at det ikke er funnet bevis for tortur eller større menneskerettighetsbrudd, bortsett fra at en etiopisk pilot som ble skutt ned i juni 1998 ble paradert i Asmara under lite verdige forhold. Likevel finnes det observatører som bekrefter enkelte episoder, blant annet i Assab-regionen: En gruppe etiopiske gjestearbeidere som deltok i en protest ble sperret inn i en container i den hete solen helt til fangene var døde. Det er her som i Etiopia: Myndighetene hevder å overholde alle menneskerettigheter, men de lukker øynene når overivrige tjenestemenn løser sine oppgaver raskt og på effektivt vis, så lenge internasjonale observatører ikke ser det. Offisielt er etiopere velkommen i Eritrea så lenge de ikke blir tatt i spionasje eller andre kriminelle handlinger. Men etiopere i stort antall er blitt arbeidsledige, særlig i havnebyen Assab helt sør i Eritrea, der den økonomiske aktiviteten nesten har stått stille etter at Etiopia flyttet hovedtyngden av sin import til å gå via det lille nabolandet Djibouti like ved. Mange av arbeiderne hadde, naturlig nok, kommet fra Etiopia. Nå ble de satt på gata uten noe å leve av. Etiopia beskylder Eritrea for å hindre dem i å reise ut. Dette bestrides i Eritrea. Imidlertid kreves det gyldige utreisepapirer, og det ble innført nye gebyrer for det ene og andre. Folk som ikke hadde papirene i orden ble sendt tilbake fra flyplassen. Sjikane eller byråkrati, høye gebyrer eller andre måter å skape utreiseforbud via pengepungen - til propagandaformål egner begge deler seg like godt! "Slaget om Badme" - krigens første, tragiske crescendo Ingen må tro at propaganda ikke lønner seg! Begge parter har tydeligvis felles interesse av å tilsløre og forvirre i de avgjørende øyeblikk, noe som lyktes til fulle i slutten av februar 1999, da krigen nådde sitt første, men dessverre ikke siste, tragiske crescendo. Dagens internasjonale media vet at at nyheter må dekkes "live". Resultatet av at både Eritrea og Etiopia, i egen interesse selvsagt, proppet igjen sine respektive propagandamaskinerier i et par avgjørende dager, var at et av 1990-tallets største og mest blodige militære slag gikk det internasjonale publikum hus forbi. De internasjonale pressebyråene, og selvfølgelig TV-nyhetenes jaktfalker CNN og BBC’s Word Service jobbet på spreng for å få den minste anydning til dobbeltsjekk av ville rykter om et blodig militært oppgjør i Badme-området. Men, siden de ikke fikk den nødvendige verifisering av opplysningene i tide, ble det hele "gårsdagens nyhet" før opinionen egentlig hadde registrert at noe skjedde i det hele tatt. Det som derimot ble lagt merke til, var at FNs sikkerhetsråd hadde et ekstraordinært møte om krigen mellom Eritrea og Ertiopia 27. februar, og at president Issaias Afworki samme dag meddelte FN at Eritrea var villig til å akseptere OAUs fredsplan. OAU har av historiske - og ikke politiske - grunner sitt hovedkvarter i Addis Abeba, og dette er ett av de mange motiver Eritrea har for å henvende seg til FN og ikke direkte til OAU. Noen trodde i et naivt øyeblikk kanskje på muligheten for fred… Men, nei! Nå krevde Etiopia plutselig (etter i mange måneder å ha vært villig til å gå med på fredsplanen) at Eritrea først måtte helt ut av "alle etiopiske områder". Men, i det usagte fra begge parter var det likevel mulig å skjønne at Eritrea hadde lidt et militært nederlag, og 28. februar rådet det en mismodig stemning i Asmara. Etterpå ble det klart at Etiopia hadde gjenerobret det meste av Badme-området Så, tirsdag 2. Mars 1999 feiret etioperne seieren i "slaget om Badme". Folk danset i gatene i Addis Abeba. At seieren var kjøpt med i verste fall mellom 10- 20.000 falne, ble ikke nevnt i den anledningen. Sannheten om "det store slaget om Badme" er grusom. I det som enkelte har betegnet som Afrikas første high-tech krig, med store mengder hypermoderne våpen på begge sider, ble seieren til slutt vunnet med ødsling av menneskeliv: Etiopierne drev bølge etter bølge av soldater inn i minefeltene og mot motstanderens skyttergraver og maskingeværer. Scenen kunne like gjerne vært vestfronten i første verdenskrig i 1916. Meles Zenawi svekket i Etiopia? Mange krefter i Etiopia ville nok ønsket å smi mens jernet var varmt, og gått enda lengre og kreve adgang til Rødehavet, altså havnebyen Assab i sør. Og om det ikke var aktuell politikk, kunne det lett blitt det: I Etiopia gikk det i første halvpart av mars 1999 rykter om at Meles Zenawi kunne være avsatt, eller i husarrest, eller stå foran avsettelse. Ingen hadde sett ham på mange dager, og han deltok heller ikke i seiersfeiringen. Hvis situasjonen var at han hadde mistet den politiske kontrollen, var det mest sannsynlig nasjonalistiske krefter i Tigray som han hadde tapt for, og det ville ikke ha varslet noe godt for den videre utviklingen av konflikten med Eritrea. Disse kreftene ønsker nemlig et stor-Etiopia dominert av Tigray, og de ville nok ha ønsket å utnytte seieren i "slaget om Badme". Oromo-folket Hvor realistisk dette er, er en annen sak. En annen etiopisk gruppe, Oromo-folket i det sørlige Etiopia, har ikke i samme grad som de andre hektet seg på den patriotiske stemningsbølgen. Dette har en viss sammenheng med at ett av deres viktigste talerør, OLF, fra eksil hevder at oromoene ikke har noen grunn til å kreve noe mindre enn eritreerne, dvs. full selvstendighet. De har et poeng, for Oromoene er den største folkegruppen i Etiopia, og befolker de mest fruktbare jordbruksområdene i landet. Oromoene ble undertrykt og utbyttet i keisertiden, og føler nå at de utsettes for det samme av tigrayerne som dominerer EPRDM, nasjonalsforsamlingen og regjeringen. Ledelsen av OLF ble våren 1998 overtatt av en militant fraksjon, som siden i sommer har hatt direkte kontakt med Eritrea, og med det fått våpenstøtte til sin motstandskamp. Hvilke implikasjoner dette kan ha, er det imidlertid for tidlig å si ennå. Begge regjeringer opplever økt støtte pga. krigen Sa Eritrea at de godtok OAU-planen bare for å vinne tid til omgruppering for et motoffensiv? Det var ikke utenkelig at noen med makt til å påvirke i Etiopa drømte om å framprovosere et nytt Eritreisk angrep - eller fingere det som påskudd for et etiopisk angrep i sør ved Assab. Nå skjedde omtrent det omvendte ved at Etioperne snublet i neste steg. De angrep14. mars ved Tsorona, like øst for Badme, med samme ødsling av soldaters liv, men denne gang til ingen nytte. Denne gang kom TV-jaktfalkene CNN og BBCs World Service også for seint, men eritreerne lot dem få fotografere hauger av etiopiske lik før de ble fjernet. I dette syke spillet kan det virke som om eritreisk propaganda i større grad enn den etiopiske oppnår den effekt de ønsker i den internasjonale opinion. å fabulere om hva Etiopia ønsker å oppnå med sine angrep den siste måneden kan bare bli spekulasjoner, det militære utfallet av krigen er heller ikke på noen måte avklart. Sikkert er det i alle fall at veien til en fredsslutning er lang, og at faren for nye kamphandlinger er stor. Dette gir det internasjonale samfunn all mulig grunn til å øve maksimalt press på begge sider for å stanse krigen og finne fredelige løsninger. Men, dessverre opplever nok akkurat nå (17. mars) begge regjeringer at konflikten har gitt dem så mye støtte i egen befolkning at de føler seg trygge, og dermed ikke er spesielt forhandlingsvillige. Krigens psykologiske dynamikk har faktisk bidratt til forsterket nasjonal identitet, og er dermed blitt en murstein i begge lands nasjonsbygging. Hvis spekulasjonene om at Meles Zenawi står svakt er korrekte, er det også mulig å ane en langsiktig sikkerhetsstrategi bak Eritreas handlingsmønster helt siden 6. mai 1998. Det tragiske er at dette skjer på bekostning av tusenvis av soldaters liv, flere hundretusen internt fordrevne, stopp i all normal utvikling av næringsliv og institusjonsbygging. Men ikke minst ved at to folk, som har så mange felles interesser, og som for inntil kort tid siden vandret sammen på en fredelig vei, nå ser på hverandre over en dyp kløft av mistro. Viktige eritreiske forkortelser: EPLF: Eritrean Peoples Liberation Front PFDJ: Peoples Front of Democracy and Justice Viktige etiopiske forkortelser: TPLF: Tigray''s Peoples Liberation Front (Tigray ligger lengst nordøst i Etiopia) EPRDM: Etiopias Peoples Revolutionary Democratic Movement OLF: Oromo''s Liberation Front Fredsmeglerinitiativ (i kronologisk rekkefølge) 1. USA og Rwanda 2. OAU - Organisasjonen for Afrikas Enhet 3. Resolusjon i FNs sikkerhetsråd 26.06.1998 4. Kongo (DRC) 5. Uganda 6. EU 7. Libya OAUs fredsplan er utgangspunktet for de fleste meglingsforsøkene Fakta om Eritrea og Etiopia Eritrea Etiopia Flateinnhold 124.000 km2 1.100.000 km2 Folketall 3,5 millioner 58 millioner I 1991 hadde frigjøringsbevegelsene EPLF (i det som nå er Eritrea) og EPRDM (som igjen var dominert av TPLF) i Etiopia i fellesskap nedkjempet diktatoren Mengistus forhatte regime. Mengistu, i spissen for militærjuntaen Dergen hadde igjen styrtet Etiopias siste keiser, Haille Selasse i 1974. Eritrea ble et fritt land etter 30 års kamp for frihet og demokrati, men også i Etiopia lå mye til rette for en demokratisk utvikling etter Mengistus fall. Felles interesser i utvikling og fredelig sameksistens ble forsterket av et personlig vennskap mellom de to landenes ledere, Eritreas Issaias Afworki og Etiopias Meles Zenawi. Handelen økte, og forbindelsene mellom de to landene ble bare bedre og til og med 1997. Men, det var kanskje et forvarsel at nakfa’en, Eritreas nye valuta, som ble proklamert i juli 1997, fra første stund av skapte problemer for lillebror Eritrea i forholdet til storebror Etiopia. Likevel var det de færreste som klarte å forestille seg en krig… Det internasjonale samfunn var derfor så godt som totalt uforberedt på konsekvensene av det som skjedde i 6. mai 1998. Da rykket eritreiske tropper inn i det skrinne fjellområdet rundt landsbyen Badme på den etiopiske siden av grensen mellom de to land. Det siste året har det så vært en skremmende negativ utvikling, ikke bare militært, men også i opinionen i de to landene. Det kan se ut som om Knoll og Tott er blitt til Kain og Abel… For oppdatering anbefales BBC-ONLINE-NETWORKs Afrika-service: http://news.bbc.co.uk/hi/english/world/africa/default.htm FN-sambandet 26. Mars 1999. Siegfried Pausewang er forsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen. Han er en av Norges fremste eksperter på etiopiske og eritreiske forhold, og har besøkt begge land mange ganger. Han var bla. valgobservatør under den FN-overvåkede folke- avstemningen i 1993 om Eritreas uavhengighet fra Etiopia. Arne Øi er leder for FN-sambandets Vestlandsavdeling Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra FN-Sambandet. Aktuelle linker: FN-Sambandets nyhetsmagasin Globus BBC

Nyeste artikler

oktober 2006
Høstfargene

september 2006
Barneombudet

august 2006
Mexico

juli 2006
Rembrandt

juni 2006
Nepal

mai 2006
Alexander L. Kielland

april 2006
Arbeidsmiljøloven

Flere artikler