- isotopi
- isotrop
- ISO-8859-1
- ispatruljetjene..
- Israel
- Israeli
- israelitt
- israelmisjon
- isryper
- issa
- is-seilas
- is-shelf
- isskruing
- ISSN (fork.)
- issoleie
- Issos
| A | B | C | D | E | F |
| G | H | I | J | K | L |
| M | N | O | P | Q | R |
| S | T | U | V | W | X |
| Y | Z | Æ | Ø | Å |
Israel,
Medinat Yisra'el
Styreform: Republikk
Flateinnhold: 20 770 km² (okkuperte områder ikke inkl.)
Hovedstad: Jerusalem (ikke int. anerkjent som hovedstad)
Folketall: Ca. 6,1 mill. innb. (2003), hvorav ca. 380 000 i Øst-Jerusalem, Vestbredden og øvrige okkuperte områder
Folketetthet: 294,5 pr. km² (okkuperte områder ikke medregnet)
Middellevealder: 79,0 år
Spedbarnsdødelighet: 7,4 pr. 1000
Religion: Jødedom 80 %, islam 14 %, kristendom 2 %
Språk: Hebraisk (off.), arabisk
Mynt: Ny israelsk shekel
BNP pr. innb.: $ 19 700 (2003)
Eksportartikler: Maskiner og teknologisk utstyr, kjem. produkter, jordbruksprodukter, slipte diamanter
Bilkjennetegn: IL
Nasjonaldag: 14. mai (NB! forskyvninger etter den jødiske kalenderen)
Israel er et langt og smalt land mellom Middelhavet og Jordandalen som grenser til Libanon, Syria, Jordan og Egypt. De sentrale delene av landet er et bakke- og platålandskap som i S går over i Negevørkenen. Mildt, men tørt middelhavsklima. Mange typer lettere industrier, med hovedvekt på instrumenter, elektrisk og elektronisk apparatur, diamantsliping, glass, keramikk o.l. Landsorganisasjonen (Histadrut) eier mye av industrien. Jordbruket drives delvis i kollektiver (Kibbutzim) og er svært effektivt, over halvparten er kunstvannet. Viktige eksportprodukter er sitrusfrukter og grønnsaker, men hovedtyngden av eksporten faller på industrivarene. Det utvinnes kali og andre mineraler. Turisme. Det store underskuddet på betalingsbalansen oppveies delvis av økon. støtte fra USA og andre overføringer fra utlandet.
Historie. Israels mod. historie har sin bakgrunn i den jødiske innvandringen til Palestina, som startet på slutten av 1800-t., og som skjøt fart i tiårene før 2. verdenskrig. Økende konflikt mellom arab. befolkning og jød. innvandrere. Staten ble erklært opprettet 14. mai 1948 med utg.punkt i FNs delingsplan for det brit. mandatområdet i en jød. og en arab. stat (→ Palestina), umiddelbart etterfulgt av angrep fra de arab. nabostatene. Krigen 1948—49 ble den første i en serie: Suezkrigen 1956, Seksdagerskrigen 1967, Yom Kippur-krigen (Oktoberkrigen) 1973 og Libanonkrigen 1982. Betydelige landevinninger etter krigene 1948—49 og 1967. I forbindelse med krigen 1948—49 flyktet nærmere 800 000 arabere fra sine hjemsteder i Palestina. Mange av disse slo seg ned på Vestbredden og i Gaza. Fremvekst av palestinske frigjøringsbevegelser. Fredsavtale med Egypt ble undertegnet i 1979 og de okkuperte områdene på Sinaihalvøya gitt tilbake 1979—82. I 1981 innlemmet I. offisielt Golanhøydene som isr. område (tatt fra Syria i 1967). I 1987 brøt det ut opprør i de okkuperte områdene. Under → Golfkrigen 1991 ble I. beskutt av irakiske raketter, men led små tap. Den jød. immigrasjonen økte kraftig i 1991, og særlig kom det mange jøder fra tidl. USSR. I løpet av perioden 1979—85 og 1991 ble nesten hele det jød. samfunnet i Albania fløyet til I. Det samme skjedde med jødene i Etiopia. Gjennom Oslo-avtalen 1993 anerkjente Israel PLO som palestinernes representative org., og partene ble enige om en plan for en gradvis utvikling av selvstyre for palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Oslo-avtalen og senere forsøk på løsninger er omstridt både i I. og blant palestinerne. I Israel finnes den sterkeste motstanden blant jød. nybyggere i de okkuperte områdene. Fredsavtale med Jordan 1994. Statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet av en isr. høyreekstremist under et fredsmøte 4.11.1995. Han ble etterfulgt av Shimon Peres, som imidlertid tapte valget i 1996 mot Likuds Benjamin Netanyahu. Han intensiverte byggingen av isr. bosetninger på Vestbredden og skjerpet dermed konflikten med palestinerne. Han tapte i 1999 valget mot Arbeiderpartiets Ehud Barak. I mai 2000 trakk de isr. styrkene seg ut av Libanon. Juli s.å. startet forhandlingene om en fredsavtale mellom I. og Palestina som ikke førte til gjennombrudd. Høsten 2000 brøt det ut kraftige sammenstøt mellom israelere og palestinere på Vestbredden og i Gaza. I mars 2001 overtok Likud-politikeren Ariel Sharon som statsminister i en samlingsregjering. Kraftig økning i voldsbruken mellom partene fra 2002, bl.a. i form av palestinske selvmordsaksjoner mot jød. mål (i de fleste tilfeller sivile) og omfattende isr. væpnede aksjoner i de okkuperte områdene. Byggingen av en mur for å forhindre infiltrasjon av terrorister fra Gaza-stripen førte til sterke int. protester. De israelske bosetterne ble evakuert og troppene trakk seg tilbake fra Gaza-stripen og enkelte bosetn. på Vestbredden i aug./sept. 2005. Dette førte til sterke protester fra høyresiden. Sharon, som var ansvarlig for evakueringen, meldte seg ut av Likud og dannet sentrumspartiet Kadima. Han ble rammet av slag i des. 2005. Det ble skrevet ut nyvalg, og Ehud Olmert fra Kadima ble valgt til statsminister og leder for en koalisjonsregjering i apr. 2006. President: Moshe Katzav.
- Artikler
- Jerusalem
- Palestina
- Golfkrigen
